Vertsfamilien

Igår var det en månedsjubileum her hos familien. Det var en litt rar følelse...Tida har gått veldig fort, og det fikk meg til å tenke hvor raskt de neste 10-11 månedene også kommer til å gå. Jeg ble litt stresset rett og slett, og jeg begynte å tenke at jeg virkelig må nyte hver eneste dag her, for det går fort!

Det var også litt rart for jeg har blitt så glad i denne familien etter bare en måned, bare en måned. En måned er ingenting, men samtidig når en kommer til at sted og ikke kjenner noen, er en avhengig av dem og en er rundt dem hele døgnet..det er klart at man blir nærme hverandre..men alikevel det var liksom så uventet.

Jeg husker enda den kvelden da vi kjørte hjem fra Rosario, og hvor jeg følte meg som en gjest og som en turist, som var på besøk. Den tida fra en føler seg slik som ny og må på en måte være overhøflig til en kaller det argentinske huset for hjem og vertsfamilien for familien er liten. I begynnelsen føles det rart å si familien til noen som ikke er familien din, eller hjem til noe som ikke er hjem, men etter en stund er det liksom ikke et annet ord som er bedre å si. Det er enda rart da når vi får ting som skal signeres fra skolen og det står at foreldrene skal signere, men så er det ikke mine foreldre som skal signere..jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare, så jeg håper dere forstår!

Mange drlmmer om det øyeblikket de sier mamma til vertsmoren sin. Jeg sier ikke mamma til vertsmoren min enda, det føles rart, men på en måte er dte rart å si navnet hennes også for en lager på en måte en avstand da, og det bil jeg ikke! Så til nå har jeg unngått å kalle henne noe, for jeg vet ikke helt hva jeg skal si :p Kanksje om en stund føles det mer naturlig å si en av tingene, men akkurat nå føles det utrolig fjernt å si mamma til vertsmoren min.

Jeg var innpå det at jeg har blitt så glad i dem, og det har jeg virkelig. Jeg trodde det skulle bli vanskelig å være rundt noen hele tiden som man ikke er vandt med, men stort sett har det gått greit. Jeg skal ikke måle bilde rosenrødt å si at det aldri er vanskelig for det er ikke sant. Det er øyeblikk der jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg, for jeg vil liksom ikke være til noe bry. Det er også øyeblikk hvor en har lyst til å være alene, men det er ingen steder der det ikke er folk. Men det jeg sier er at det har gått bedre enn jeg trodde det skulle. Dere vil sikkert også se da med tiden at noen innlegg er lystigere enn andre, og det avhenger av min dagsform. Noen dager er lystigere enn andre, uten at jeg egentlig vet helt hvorfor.

Idag føler jeg meg heldig. Jeg har fått spesielt god kontakt med storesøsteren min. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har føler jeg har fått bedre kontakt med henne, men sånn er det nå bare. Jeg er veldig glad i dem begge og er veldig takknemlig for familien min. Til tider føler jeg meg alene, men de er flinke til å spørre hvordan jeg  har det, og av og til føler jeg vertsmoren min ser rett gjennom meg, jeg kan ikke lyve til henne...men det er fint.

Så selv om det er utrolig rart å skulle flytte inn til en ukjent familie og i begynnelsen at det er veldig rart, så endres det fort og må føles det helt normalt at eg er her :P

Håper dette var et interresant innlegg, det ble litt langt men følte at jeg ikke hadde sagt nok om dette.

Vi snakkes snart!